Over the course of many years, without making any great fuss about it, the authorities in New York disabled most of the control buttons that once operated pedestrian-crossing lights in the city. Computerised timers, they had decided, almost always worked better. By 2004, fewer than 750 of 3,250 such buttons remained functional. The city government did not, however, take the disabled buttons away—beckoning countless fingers to futile pressing.
Initially, the buttons survived because of the cost of removing them. But it turned out that even inoperative buttons serve a purpose. Pedestrians who press a button are less likely to cross before the green man appears, says Tal Oron-Gilad of Ben-Gurion University of the Negev, in Israel. Having studied behaviour at crossings, she notes that people more readily obey a system which purports to heed their input.
Inoperative buttons produce placebo effects of this sort because people like an impression of control over systems they are using, says Eytan Adar, an expert on human-computer interaction at the University of Michigan, Ann Arbor. Dr Adar notes that his students commonly design software with a clickable “save” button that has no role other than to reassure those users who are unaware that their keystrokes are saved automatically anyway. Think of it, he says, as a touch of benevolent deception to counter the inherent coldness of the machine world.
That is one view. But, at road crossings at least, placebo buttons may also have a darker side. Ralf Risser, head of FACTUM, a Viennese institute that studies psychological factors in traffic systems, reckons that pedestrians’ awareness of their existence, and consequent resentment at the deception, now outweighs the benefits. | I løpet av mange år, uten å ha noe bra på det, har myndighetene i New York deaktivert de fleste kontrollknappene som en gang drev fotgjengerlys i byen. Datastyrte timere, de hadde bestemt, jobbet nesten alltid bedre. I 2004 forblir færre enn 750 av 3 250 slike knapper funksjonelle. Byregeringen tok imidlertid ikke deaktiverte knappene vekk - vinket utallige fingre til ubrukelig pressing. I utgangspunktet overlevde knappene på grunn av kostnadene ved å fjerne dem. Men det viste seg at selv inoperative knapper tjener en hensikt. Fotgjengere som trykker på en knapp, er mindre sannsynlig å krysse før den grønne mannen vises, sier Tal Oron-Gilad fra Ben-Gurion Universitetet i Negev, i Israel. Etter å ha studert atferd ved kryssinger, noterer hun at folk lettere adlyder et system som har til hensikt å respektere deres innspill. Inoperative knapper gir placebo-effekter av denne typen fordi folk som et inntrykk av kontroll over systemer de bruker, sier Eytan Adar, en ekspert på menneskelig-datamaskin-interaksjon ved University of Michigan, Ann Arbor. Dr. Adar bemerker at elevene ofte designer programvare med en klikkbar "lagre" -knapp som ikke har annen rolle enn å berolige de brukerne som ikke er klar over at tastetrykkene deres blir lagret automatisk uansett. Tenk på det, sier han, som en berøring av velvillig bedrag for å motvirke maskinverdenens iboende kulde. Det er en visning. Men i forbindelse med road crossings kan placebo-knappene også ha en mørkere side. Ralf Risser, leder av FACTUM, et wiensk institutt som studerer psykologiske faktorer i trafikksystemer, regner med at fotgjengerens bevissthet om deres eksistens, og følgelig opprør mot bedrageri, oppveier nå fordelene. |