This site uses cookies.
Some of these cookies are essential to the operation of the site,
while others help to improve your experience by providing insights into how the site is being used.
For more information, please see the ProZ.com privacy policy.
This person has a SecurePRO™ card. Because this person is not a ProZ.com Plus subscriber, to view his or her SecurePRO™ card you must be a ProZ.com Business member or Plus subscriber.
Affiliations
This person is not affiliated with any business or Blue Board record at ProZ.com.
English to Norwegian: Dagon - H.P. Lovecraft General field: Art/Literary Detailed field: Poetry & Literature
Source text - English I am writing this under an appreciable mental strain, since by tonight I shall be no more. Penniless, and at the end of my supply of the drug which alone makes life endurable, I can bear the torture no longer; and shall cast myself from this garret window into the squalid street below. Do not think from my slavery to morphine that I am a weakling or a degenerate. When you have read these hastily scrawled pages you may guess, though never fully realise, why it is that I must have forgetfulness or death.
It was in one of the most open and least frequented parts of the broad Pacific that the packet of which I was supercargo fell a victim to the German sea-raider. The great war was then at its very beginning, and the ocean forces of the Hun had not completely sunk to their later degradation; so that our vessel was made a legitimate prize, whilst we of her crew were treated with all the fairness and consideration due us as naval prisoners. So liberal, indeed, was the discipline of our captors, that five days after we were taken I managed to escape alone in a small boat with water and provisions for a good length of time.
When I finally found myself adrift and free, I had but little idea of my surroundings. Never a competent navigator, I could only guess vaguely by the sun and stars that I was somewhat south of the equator. Of the longitude I knew nothing, and no island or coast-line was in sight. The weather kept fair, and for uncounted days I drifted aimlessly beneath the scorching sun; waiting either for some passing ship, or to be cast on the shores of some habitable land. But neither ship nor land appeared, and I began to despair in my solitude upon the heaving vastnesses of unbroken blue.
The change happened whilst I slept. Its details I shall never know; for my slumber, though troubled and dream-infested, was continuous. When at last I awaked, it was to discover myself half sucked into a slimy expanse of hellish black mire which extended about me in monotonous undulations as far as I could see, and in which my boat lay grounded some distance away.
Though one might well imagine that my first sensation would be of wonder at so prodigious and unexpected a transformation of scenery, I was in reality more horrified than astonished; for there was in the air and in the rotting soil a sinister quality which chilled me to the very core. The region was putrid with the carcasses of decaying fish, and of other less describable things which I saw protruding from the nasty mud of the unending plain. Perhaps I should not hope to convey in mere words the unutterable hideousness that can dwell in absolute silence and barren immensity. There was nothing within hearing, and nothing in sight save a vast reach of black slime; yet the very completeness of the stillness and the homogeneity of the landscape oppressed me with a nauseating fear.
The sun was blazing down from a sky which seemed to me almost black in its cloudless cruelty; as though reflecting the inky marsh beneath my feet. As I crawled into the stranded boat I realised that only one theory could explain my position. Through some unprecedented volcanic upheaval, a portion of the ocean floor must have been thrown to the surface, exposing regions which for innumerable millions of years had lain hidden under unfathomable watery depths. So great was the extent of the new land which had risen beneath me, that I could not detect the faintest noise of the surging ocean, strain my ears as I might. Nor were there any sea-fowl to prey upon the dead things.
For several hours I sat thinking or brooding in the boat, which lay upon its side and afforded a slight shade as the sun moved across the heavens. As the day progressed, the ground lost some of its stickiness, and seemed likely to dry sufficiently for travelling purposes in a short time. That night I slept but little, and the next day I made for myself a pack containing food and water, preparatory to an overland journey in search of the vanished sea and possible rescue.
On the third morning I found the soil dry enough to walk upon with ease. The odour of the fish was maddening; but I was too much concerned with graver things to mind so slight an evil, and set out boldly for an unknown goal. All day I forged steadily westward, guided by a far-away hummock which rose higher than any other elevation on the rolling desert. That night I encamped, and on the following day still travelled toward the hummock, though that object seemed scarcely nearer than when I had first espied it. By the fourth evening I attained the base of the mound, which turned out to be much higher than it had appeared from a distance; an intervening valley setting it out in sharper relief from the general surface. Too weary to ascend, I slept in the shadow of the hill.
I know not why my dreams were so wild that night; but ere the waning and fantastically gibbous moon had risen far above the eastern plain, I was awake in a cold perspiration, determined to sleep no more. Such visions as I had experienced were too much for me to endure again. And in the glow of the moon I saw how unwise I had been to travel by day. Without the glare of the parching sun, my journey would have cost me less energy; indeed, I now felt quite able to perform the ascent which had deterred me at sunset. Picking up my pack, I started for the crest of the eminence.
I have said that the unbroken monotony of the rolling plain was a source of vague horror to me; but I think my horror was greater when I gained the summit of the mound and looked down the other side into an immeasurable pit or canyon, whose black recesses the moon had not yet soared high enough to illumine. I felt myself on the edge of the world; peering over the rim into a fathomless chaos of eternal night. Through my terror ran curious reminiscences of Paradise Lost, and of Satan’s hideous climb through the unfashioned realms of darkness.
As the moon climbed higher in the sky, I began to see that the slopes of the valley were not quite so perpendicular as I had imagined. Ledges and outcroppings of rock afforded fairly easy foot-holds for a descent, whilst after a drop of a few hundred feet, the declivity became very gradual. Urged on by an impulse which I cannot definitely analyse, I scrambled with difficulty down the rocks and stood on the gentler slope beneath, gazing into the Stygian deeps where no light had yet penetrated.
All at once my attention was captured by a vast and singular object on the opposite slope, which rose steeply about an hundred yards ahead of me; an object that gleamed whitely in the newly bestowed rays of the ascending moon. That it was merely a gigantic piece of stone, I soon assured myself; but I was conscious of a distinct impression that its contour and position were not altogether the work of Nature. A closer scrutiny filled me with sensations I cannot express; for despite its enormous magnitude, and its position in an abyss which had yawned at the bottom of the sea since the world was young, I perceived beyond a doubt that the strange object was a well-shaped monolith whose massive bulk had known the workmanship and perhaps the worship of living and thinking creatures.
Dazed and frightened, yet not without a certain thrill of the scientist’s or archaeologist’s delight, I examined my surroundings more closely. The moon, now near the zenith, shone weirdly and vividly above the towering steeps that hemmed in the chasm, and revealed the fact that a far-flung body of water flowed at the bottom, winding out of sight in both directions, and almost lapping my feet as I stood on the slope. Across the chasm, the wavelets washed the base of the Cyclopean monolith; on whose surface I could now trace both inscriptions and crude sculptures. The writing was in a system of hieroglyphics unknown to me, and unlike anything I had ever seen in books; consisting for the most part of conventionalised aquatic symbols such as fishes, eels, octopi, crustaceans, molluscs, whales, and the like. Several characters obviously represented marine things which are unknown to the modern world, but whose decomposing forms I had observed on the ocean-risen plain.
It was the pictorial carving, however, that did most to hold me spellbound. Plainly visible across the intervening water on account of their enormous size, were an array of bas-reliefs whose subjects would have excited the envy of a Doré. I think that these things were supposed to depict men—at least, a certain sort of men; though the creatures were shewn disporting like fishes in the waters of some marine grotto, or paying homage at some monolithic shrine which appeared to be under the waves as well. Of their faces and forms I dare not speak in detail; for the mere remembrance makes me grow faint. Grotesque beyond the imagination of a Poe or a Bulwer, they were damnably human in general outline despite webbed hands and feet, shockingly wide and flabby lips, glassy, bulging eyes, and other features less pleasant to recall. Curiously enough, they seemed to have been chiselled badly out of proportion with their scenic background; for one of the creatures was shewn in the act of killing a whale represented as but little larger than himself. I remarked, as I say, their grotesqueness and strange size; but in a moment decided that they were merely the imaginary gods of some primitive fishing or seafaring tribe; some tribe whose last descendant had perished eras before the first ancestor of the Piltdown or Neanderthal Man was born. Awestruck at this unexpected glimpse into a past beyond the conception of the most daring anthropologist, I stood musing whilst the moon cast queer reflections on the silent channel before me.
Then suddenly I saw it. With only a slight churning to mark its rise to the surface, the thing slid into view above the dark waters. Vast, Polyphemus-like, and loathsome, it darted like a stupendous monster of nightmares to the monolith, about which it flung its gigantic scaly arms, the while it bowed its hideous head and gave vent to certain measured sounds. I think I went mad then.
Of my frantic ascent of the slope and cliff, and of my delirious journey back to the stranded boat, I remember little. I believe I sang a great deal, and laughed oddly when I was unable to sing. I have indistinct recollections of a great storm some time after I reached the boat; at any rate, I know that I heard peals of thunder and other tones which Nature utters only in her wildest moods.
When I came out of the shadows I was in a San Francisco hospital; brought thither by the captain of the American ship which had picked up my boat in mid-ocean. In my delirium I had said much, but found that my words had been given scant attention. Of any land upheaval in the Pacific, my rescuers knew nothing; nor did I deem it necessary to insist upon a thing which I knew they could not believe. Once I sought out a celebrated ethnologist, and amused him with peculiar questions regarding the ancient Philistine legend of Dagon, the Fish-God; but soon perceiving that he was hopelessly conventional, I did not press my inquiries.
It is at night, especially when the moon is gibbous and waning, that I see the thing. I tried morphine; but the drug has given only transient surcease, and has drawn me into its clutches as a hopeless slave. So now I am to end it all, having written a full account for the information or the contemptuous amusement of my fellow-men. Often I ask myself if it could not all have been a pure phantasm—a mere freak of fever as I lay sun-stricken and raving in the open boat after my escape from the German man-of-war. This I ask myself, but ever does there come before me a hideously vivid vision in reply. I cannot think of the deep sea without shuddering at the nameless things that may at this very moment be crawling and floundering on its slimy bed, worshipping their ancient stone idols and carving their own detestable likenesses on submarine obelisks of water-soaked granite. I dream of a day when they may rise above the billows to drag down in their reeking talons the remnants of puny, war-exhausted mankind—of a day when the land shall sink, and the dark ocean floor shall ascend amidst universal pandemonium.
The end is near. I hear a noise at the door, as of some immense slippery body lumbering against it. It shall not find me. God, that hand! The window! The window!
Translation - Norwegian Jeg skriver dette under en betraktelig mental påkjenning, siden denne kvelden vil være min siste. Pengeløs og ved enden av medikamentene mine, som alene gjør livet mitt utholdelig, kan jeg ikke bære denne torturen lenger, og jeg skal kaste meg ut fra dette takvinduet til den kummerlige gaten der nede. Ikke tro at slaveriet mitt til morfin har gjort meg til en svekling eller vanfør. Når du har lest disse raskt skriblete arkene kan du kanskje gjette, dog aldri helt forstå, hvorfor jeg må ha forglemmelse eller død.
Det var i en av de mest åpne og minst besøkte delene av det brede Stillehavet hvor lasten jeg var superkargo for ble et offer for den tyske sjørøveren. Verdenskrigen var da i sin spede begynnelse og tyskernes havstyrker hadde ikke sunket til deres senere forfall, så fartøyet vårt ble ansett som et legitimt mål, mens vi, besetning hennes, ble behandlet med all den rettferdighet og omtanke behørig oss som maritime fanger. Så frilynt, faktisk, var disiplinen til fangerne våre, at fem dager etter at vi ble tatt, maktet jeg å rømme alene i en liten båt med vann og provianter som kunne vare en god stund.
Når jeg endelig befant meg drivende til havs og fri hadde jeg knapt noen fornemmelse av omgivelsene mine. Siden jeg aldri var en dyktig navigatør, kunne jeg bare vagt gjette fra solen og stjernene at jeg var noe sør for ekvator. Av lengdegraden visste jeg ingenting, og ingen øy eller kystlinje var i sikte. Været holdt seg fint, og i utallige dager drev jeg målløst under den stekende solen, ventende på enten et forbipasserende skip eller å bli kastet opp på bredden av et eller annet beboelig land. Men verken skip eller land kom til syne, og jeg startet å fortvile i ensomheten min på den bølgende uendeligheten av ubrutt blå.
Endringen hendte mens jeg sov. Detaljene vil jeg aldri få vite, for søvnen min, skjønt urolig og drømmebefengt, var sammenhengende. Når jeg omsider våknet, befant jeg meg selg halvveis sugd inn i en slimete vidde av en grusom svart myr som utfoldet seg rundt meg i monotone bølger så langt jeg kunne se, og hvor båten min lå grunnstøtt et lite stykke unna.
Selv om man godt kan forestille seg at mitt første sanseinntrykk ville vært av forundring over en slik overveldende og uventet omforming av landskapet, var jeg egentlig mer skrekkslagen enn forbløffet. For der hang i luften og i den råtnende jorda et uhyggelig særtrekk som gjorde at det grøsset i hele meg. Regionen var utskjemt med råtnende fiskeskrott, og andre mindre definerbare ting som jeg så stikke opp fra den ekle gjørma på den uendelige sletta. Kanskje skulle jeg ikke streve etter å meddele i enkle ord den uutsigelige motbydeligheten som kan bo i absolutt stillhet og øde storhet. Der var ingenting innenfor hørsel, og ingenting i sikte unntatt en vidstrakt strekning av svart slim. Likevel krystet stillhetens fullstendighet og landskapets homogenitet meg med en kvalmende frykt.
Solen flammet fra en himmel som syntes for meg nesten svart i sin skyfrie råskap, som om den gjenspeilte den blekkaktige myra under føttene mine. Mens jeg krøp inn i den strandede båten innså jeg at kun én teori kunne forklare omstendighetene mine. Gjennom en eller annen uhørt vulkansk omveltning, må en del av havbunnen ha blitt kastet opp til overflaten, og avdekket områder som har ligget gjemt i utallige millioner av år under det uutgrunnelige, vannfylte dypet. Så stort var omfanget av dette nye landet som hadde reist seg under meg, at jeg klarte ikke å fornemme den ringeste lyden av det brusende havet, selv om jeg anstrengte ørene mine. Der var heller ingen sjøfugler som forsynte seg på de avdøde tingene rundt meg.
I flere timer satt jeg å grunnet og grublet i båten som hadde blitt lagt på siden sin og som ofret en liten skygge mens solen slynget seg over himmelen. Etter hvert som dagen gikk mistet bakken noe av sin klebrighet, og virket trolig tørr nok for vandring etter en kort stund. Den natten sov jeg svært lite, og neste dag pakket jeg meg en ryggsekk fylt med mat og vann, forberedelser til en landreise i søken etter det forsvunne havet og mulig redning.
På den tredje morgenen fant jeg jorda tørr nok til å makelig tråkke på. Fiskens odør var ergerlig. Men jeg var altfor bekymret over de desto mer dystre tingene til å tenke over et slikt uanselig onde, så jeg satte vågalt ut mot et ukjent mål. Hele dagen presset jeg stødig vestover, veiledet av en kolle i det fjerne som steg høyere enn noen andre forhøyning på den duvende ørkenen. Jeg slo leir den natten, og den påfølgende dagen fortsatte jeg reisen min mot kollen, dog landemerket virket knapt nærmere enn da jeg først hadde øynet det. Innen den fjerde kvelden ankom jeg knausens bunn, som viste seg å være mye høyere enn hva den hadde virket på avstand, grunnet en mellomliggende dal som skarpere framhevet den fra den generelle overflaten. For utslitt til å bestige den, sov jeg i skyggen av haugen.
Jeg vet ikke hvorfor drømmene mine var så ville den kvelden, men før den avtakende og fantastisk svulmende månen hadde klatret langt over den østlige sletten, hadde jeg våknet i en kaldsvette, fast bestemt på å ikke sove mer. Slike blendverk som jeg hadde fornemmet var for meget for meg å gjenoppleve. Og under måneskinnet så jeg hvor uklok jeg hadde vært ved å reise om dagen. Uten den tørkende solens blendende lys ville reisen min ha kostet meg mindre energi. Nå følte jeg meg faktisk ganske i stand til å klare den oppstigningen som hadde avskrekket meg ved solnedgangen tidligere. Jeg plukket opp ryggsekken min og startet så opp mot kammen av forhøyningen.
Jeg har nevnt at den rullende slettens ubrutte ensformighet var en kilde til en vag illhug i meg. Jeg tror dog at skrekken min ble større da jeg nådde toppen av kollen og kastet blikket ned på den andre siden inn i en himmelvid grop eller kløft, hvis sine mørke fordypninger månen ennå ikke hadde steget høyt nok til å illuminere. Jeg følte meg på kanten av verden, gløttende over randen inn i et avgrunnsdypt kaos av evig natt. Gjennom frykten min ilte merkelige erindringer av Det tapte paradis og Satans uhumske klatring gjennom de tarvelige mørkets riker.
Mens månen kløv høyere i himmelen begynte jeg å se at juvets skråninger ikke var like vinkelrette som jeg hadde antatt. Avsatser og utspring av stein ga ganske greie fotfester til en nedstigning, mens senere, etter et fall på rundt hundre meter, ble helningen veldig gradvis. Tilskyndet av en innskytelse som jeg ikke kan analysere klart, kavet jeg meg ned steinene med anstrengelse og stod så på den slakere skråningen, stirrende inn i det beksvarte brådypet hvor intet lys hittil hadde trengt inn.
Med en gang ble oppmerksomheten min fanget av en enorm og singulær gjenstand på den motsatte helningen, som reiste seg bratt opp rundt tretti meter unna meg. En gjenstand som glitret hvitt i de nylig skjenkede strålene fra den stigende månen. Jeg forsikret meg raskt om at det bare var et gigantisk stykke stein, men jeg var bevisst over et tydelig inntrykk at dets grunntrekk og posisjon ikke helt var naturens verk. En nærmere gransking fylte meg med fornemmelser jeg ikke klarer å uttrykke, for til tross for dens enorme størrelse, og dens posisjon i en avgrunn som hadde ligget ved havets bunn og gapet siden verden var ung, oppfattet jeg uten tvil at den underlige gjenstanden var en godt formet monolitt hvis massive omfang hadde erfart både håndverket og muligens tilbedelsen av levende og tenkende vesener.
Fortumlet og skremt, dog ikke uten en viss spenning tilsvarende forskerens eller arkeologens glede, studerte jeg omgivelsene mine nærmere. Månen, nå nær sitt senit, skinte underlig og slående over de ruvende brattene som omsluttet svelget, og avdekket det faktumet at en fjerntliggende vannmasse fløt nede ved bunnen. Den buktet seg ut av syne i begge retninger og skvulpet nesten ved føttene mine mens jeg stod i skråningen. Over kløften så jeg krusningene vaske bunnen av den kyklopiske monolitten, hvis overflater jeg nå kunne spore både innskrifter og ufullkomne skulpturer på. Skriften var i et system av hieroglyfer ukjent for meg, og ulikt noe annet enn hva jeg hadde sett før i bøker, bestående for det meste av hevdvunne vannlevende symboler slik som fisker, åler, blekkspruter, krepsdyr, bløtdyr, hvaler og lignende. Flere av tegnene skildret åpenbart marine ting som er ukjent for den moderne verden, men hvis nedbrytende former jeg hadde observert på den havreiste sletten.
Det var derimot den billedlige utskjæringen som gjorde mest for å trollbinde meg. Klart synlige over det mellomliggende vannet grunnet deres enorme størrelse, var en samling av basrelieffer hvis emner ville ha brakt misunnelse til selveste Doré. Jeg tror at disse tingene var ment til å skildre menn, i hvert fall en viss type menn. Skjønt vesenene ble vist syslende som fisker i vannet av en eller annen sjøgrotte, eller at de tilba ved en eller annen monolittisk helligdom som også så ut til å befinne seg under bølgene. Om ansiktene og formene deres våger jeg ikke å gå inn i detalj, for bare den ringeste erindring tærer på meg. De var vanskapte hinsides fantasien til selv Poe eller Bulwer, men fordømt menneskelige i sitt generelle omriss til tross for hender og føtter med svømmehud, sjokkerende vide, pløsete lepper, glassklare, bulende øyne og andre trekk som er mindre hyggelige å huske. Pussig nok virket de til å ha blitt uthugget ute av proporsjoner med landskapsbildet rundt dem, fordi en av skapningene ble framstilt i ferd med å drepe en hval som var skildret så vidt større enn ham selv. Jeg bemerket, som jeg sier, deres vanskapte former og deres underlige størrelse, men etter en kort stund fastslo jeg at de må ha vært de fingerte gudene til en eller annen fiske- eller sjømannsstamme. En stamme hvis siste etterkommer hadde omkommet æraer før de første forfedrene til piltdownmennesket eller neandertalerne var født. Fjetret av dette glimtet inn i en fortid hinsides den mest vågale antropologs begripelse, stod jeg å funderte mens månen kastet fremmede speilbilder på den stille kanalen foran meg.
Og plutselig så jeg det. Med bare en svak krusning for å markere dens stigning til overflaten gled tingen inn i synsfeltet over det mørke vannet. Diger, som Polyfemos, og avskyelig, pilte den som et kjempemessig monster fra mareritt mot monolitten, hvor den slengte rundt seg med sine gigantiske, skjellete armer mens den bøyde det frastøtende hode sitt og knurret visse tilmålte lyder. Jeg tror det var da jeg ble drevet til vanvidd.
Jeg erindrer lite av den frenetiske bestigningen min opp skråningen og fjellskrenten, samt den deliriske reisen min tilbake til den strandede båten. Jeg tror jeg sang mye, og lo merkverdig når jeg ikke maktet å synge. Jeg har utydelige minner om en kraftig storm en stund etter at jeg nådde båten. I alle fall vet jeg at jeg hørte dundringer av torden og andre toner som naturen kun ytrer i sine mest tøylesløse luner.
Når jeg kom ut av skyggene befant jeg meg på sykehuset i San Francisco, brakt dit av kapteinen på det amerikanske skipet som hadde plukket opp båten min midt på havet. I sinnsforvirringen min hadde jeg sagt mye, men fant at ordene mine hadde blitt ofret lite oppmerksomhet. Noen landomveltning i Stillehavet visste redningsmennene mine ingenting om, og jeg anså det heller ikke nødvendig å insistere på noe jeg visste at ingen ville tro. En gang oppsøkte jeg en berømt etnolog og moret ham med besynderlige spørsmål om den urgamle filistinske legenden Dagon, Fiskeguden, men oppfattet etterhvert at han var håpløst konvensjonell, så jeg presset ham ikke på mine henvendelser.
Det er om natten, spesielt når månen er oppsvulmet, dog avtakende, at jeg ser den tingen. Jeg prøvde morfin, men narkotikumet har kun gitt kortvarige opphør, og har halt meg inn i klørne sine som en håpløs slave. Så nå skal jeg avslutte det hele, etter å ha skrevet en full redegjørelse som informasjon eller foraktelig fornøyelse til medmenneskene mine. Ofte har jeg spurt meg selv om det ikke kunne ha vært et rent fantasifoster, bare en febersyk kuriositet mens jeg lå utslått av solstikk og snakket i villelse i den åpne båten etter flukten min fra det tyske krigsskipet. Dette spør jeg meg selv stadig, men hver gang blir jeg møtt av et motbydelig, livlig syn som svar. Jeg kan ikke tenke på det dype havet uten å grøsse over de navnløse tingene som kanskje kryper og spreller på den slimete avgrunnen i dette øyeblikk, mens de tilber de eldgamle avgudene sine av stein og skjærer sine egne vederstyggelige likheter på undersjøiske obelisker av vassen granitt. Jeg drømmer om en dag hvor de reiser seg over havdønningene og drar ned restene av den skrøpelige, krigsutmattede menneskeheten med de stinkende klørne deres. En dag hvor landet vil synke, og den mørke havbunnen vil stige blant et universelt pandemonium.
Enden er nær. Jeg hører en lyd ved døren, som av en diger, sleip kropp som slamrer mot den. Den skal ikke finne meg. Herregud, den hånden! Vinduet! Vinduet!
English to Norwegian: Ashes - H.P. Lovecraft General field: Art/Literary Detailed field: Poetry & Literature
Source text - English “Hello, Bruce. Haven’t seen you in a dog’s age. Come in.”
I threw open the door, and he followed me into the room. His gaunt, ungainly figure sprawled awkwardly into the chair I indicated, and he twirled his hat between nervous fingers. His deepset eyes wore a worried, hunted look, and he glanced furtively around the room as if searching for a hidden something which might unexpectedly pounce upon him. His face was haggard and colorless. The corners of his mouth twitched spasmodically.
“What’s the matter, old man? You look as if you’d seen a ghost. Brace up!” I crossed to the buffet, and poured a small glass of wine from the decanter. “Drink this!”
He downed it with a hasty gulp, and took to toying with his hat again.
“Thanks, Prague—I don’t feel quite myself tonight.”
“You don’t look it, either! What’s wrong?”
Malcolm Bruce shifted uneasily in his chair.
I eyed him in silence for a moment, wondering what could possibly affect the man so strongly. I knew Bruce as a man of steady nerves and iron will. To find him so visibly upset was, in itself, unusual. I passed cigars, and he selected one, automatically.
It was not until the second cigar had been lighted that Bruce broke the silence. His nervousness was apparently gone. Once more he was the dominant, self-reliant figure I knew of old.
“Prague,” he began, “I’ve just been through the most devilish, gruesome experience that ever befell a man. I don’t know whether I dare tell it or not, for fear you’ll think I’ve gone crazy—and I wouldn’t blame you if you did! But it’s true, every word of it!”
He paused, dramatically, and blew a few rings of smoke in the air.
I smiled. Many a weird tale I had listened to over that self-same table. There must have been some kink in my personality that inspired confidence, for I had been told stories that some men would have given years of their life to have heard. And yet, despite my love of the bizarre and the dangerous, and my longing to explore far reaches of little-known lands, I had been doomed to a life of prosaic, flat, uneventful business.
“Do you happen to have heard of Professor Van Allister?” asked Bruce.
“You don’t mean Arthur Van Allister?”
“The same! Then you know him?”
“I should say so! Known him for years. Ever since he resigned as Professor of Chemistry at the College so he could have more time for his experiments. Why, I even helped him choose the plans for that sound-proof laboratory of his, on the top floor of his home. Then he got so busy with his confounded experiments he couldn’t find time to be chummy!”
“You may recall, Prague, that when we were in college together, I used to dabble quite a bit in chemistry?”
I nodded, and Bruce continued:
“About four months ago I found myself out of a job. Van Allister advertised for an assistant, and I answered. He remembered me from college days, and I managed to convince him I knew enough about chemistry to warrant a trial.
“He had a young lady doing his secretarial work—a Miss Marjorie Purdy. She was one of these strict-attention-to-business types, and as good-looking as she was efficient. She had been helping Van Allister a bit in his laboratory, and I soon discovered she took a genuine interest in puttering around, making experiments of her own. Indeed, she spent nearly all her spare time with us in the laboratory.
“It was only natural that such companionship should result in a close friendship, and it wasn’t long before I began to depend on her to help me in difficult experiments when the Professor was busy. I never could seem to stump her. That girl took to chemistry as a duck takes to water!
About two months ago Van Allister had the laboratory partitioned off, and made a separate workroom for himself. He told us that he was about to enter upon a series of experiments which, if successful, would bring him everlasting fame. He flatly refused to make us his confidants in any way, shape, or manner.
“From that time on, Miss Purdy and I were left alone more and more. For days at a time the Professor would retire to the seclusion of his new workshop, sometimes not even appearing for his meals.
“That meant, too, that we had more spare time on our hands. Our friendship ripened. I felt a growing admiration for the trim young woman who seemed perfectly content to fuss around smelly bottles and sticky messes, gowned in white from head to foot, even to the rubber gloves she wore.
“Day before yesterday Van Allister invited us into his workshop.
“‘At last I have achieved success,’ he announced, holding up for our inspection a small bottle containing a colorless liquid. ‘I have here what will rank as the greatest chemical discovery ever known. I am going to prove its efficacy right before your eyes. Bruce, will you bring me one of the rabbits, please?’
“I went back into the other room and brought him one of the rabbits we kept, together with guinea pigs, for experimental purposes.
“He put the little animal into a small glass box just large enough to hold it, and closed the cover. Then he set a glass funnel in a hole in the top of the box, and we drew nearer to watch the experiment.
“He uncorked the bottle, and poised it above the rabbit’s prison.
“‘Now to prove whether my weeks of effort have resulted in success or failure!’
“Slowly, methodically, he emptied the contents of the bottle into the funnel, and we watched it trickle into the compartment with the frightened animal.
“Miss Purdy uttered a suppressed cry, and I rubbed my eyes to make sure that they had not deceived me. For, in the case where but a moment before there had been a live, terrified rabbit, there was now nothing but a pile of soft, white ashes!
“Professor Van Allister turned to us with an air of supreme satisfaction. His face radiated ghoulish glee and his eyes were alight with a weird, insane gleam. When he spoke, his voice took on a tone of mastery.
“‘Bruce—and you, too, Miss Purdy—it has been your privilege to witness the first successful trial of a preparation that will revolutionize the world. It will instantaneously reduce to a fine ash anything with which it comes into contact, except glass! Just think what that means. An army equipped with glass bombs filled with my compound could annihilate the world! Wood, metal, stone, brick—everything—swept away before them; leaving no more trace than the rabbit I have just experimented upon—just a pile of soft, white ashes!’
“I glanced at Miss Purdy. Her face had gone as white as the apron she wore.
“We watched Van Allister as he transferred all that was left of the bunny to a small bottle, and neatly labeled it. I’ll admit that I was suffering a mental chill myself by the time he dismissed me, and we left him alone behind the tightly closed doors of his workshop.
“Once safely outside, Miss Purdy’s nerves gave way completely. She reeled, and would have fallen had I not caught her in my arms.
“The feel of her soft, yielding body held close to my own was the last straw. I cast prudence to the winds and crushed her tightly to my breast. Kiss after kiss I pressed upon her full red lips, until her eyes opened and I saw the lovelight reflected in them.
“After a delicious eternity we came back to earth again—long enough to realize that the laboratory was no place for such ardent demonstrations. At any moment Van Allister might come out of his retreat, and if he should discover our love-making—in his present state of mind—we dared not think of what might happen.
“For the rest of the day I was like a man in a dream. It’s a wonder to me that I succeeded in accomplishing anything at all. My body was merely an automaton, a well-trained machine, going about its appointed tasks, while my mind soared into far-away realms of delightful day-dreaming.
“Marjorie kept busy with her secretarial work for the rest of the day, and not once did I lay eyes upon her until my tasks in the laboratory were completed.
“That night we gave over to the joys of our new-found happiness. Prague, I shall remember that night as long as I live! The happiest moment I have ever known was when Marjorie Purdy promised to become my wife.
“Yesterday was another day of unalloyed bliss. All day long my sweetheart and I worked side by side. Then followed another night of love-making. If you’ve never been in love with the only girl in the world, Prague, you can’t understand the delirious joy that comes from the very thought of her! And Marjorie returned my devotion a hundred-fold. She gave herself unreservedly into my keeping.
“Along about noontime, today, I needed something to complete an experiment, and I stepped over to the drug store for it.
“When I returned I missed Marjorie. I looked for her hat and coat, and they were gone. The Professor had not shown himself since the experiment upon the rabbit, and was locked in his workshop.
“I asked the servants, but none of them had seen her leave the house, nor had she left any message for me.
“As the afternoon wore on I grew frantic. Evening came, and still no sign of my dear little girl.
“All thought of work was forgotten. I paced the floor of my room like a caged lion. Every jangle of the ’phone or ring at the door bolstered up my faltering hopes of some word from her, but each time I was doomed to disappointment. Each minute seemed an hour, each hour an eternity!
“Good God, Prague! You can’t imagine how I suffered! From the heights of sublime love I mentally plunged to the darkest depths of despair. I conjured visions of all sorts of terrible fates overtaking her. Still, not a word did I hear.
“It seemed to me that I had lived a lifetime, but my watch told me it was only half-past seven when the butler told me that Van Allister wanted me in the laboratory.
“I was in no mood for experiments, but while I was under his roof he was my master, and it was for me to obey.
“The Professor was in his workshop, the door slightly ajar. He called to me to close the door of the laboratory and join him in the little room.
“In my present state of mind my brain photographed every minute detail of the scene which met my eyes. In the center of the room, on a marble-top table, was a glass case about the shape and size of a coffin. It was filled almost to the brim with that same colorless liquid which the small bottle had contained, two days before.
“At the left, on a glass-top tabourette, was a newly labeled glass jar. I could not repress an involuntary shudder as I realized that it was filled with soft, white ashes. Then I saw something that almost made my heart stop beating!
“On a chair, in a far corner of the workshop, was the hat and coat of the girl who had pledged her life to mine—the girl whom I had vowed to cherish and protect while life should last!
“My senses were numbed, my soul surcharged with horror, as realization flashed over me. There could be but one explanation. The ashes in that jar were the ashes of Marjorie Purdy!
“The world stood still for one long, terrible moment, and then I went mad—stark, staring mad!
“The next I can remember, the Professor and I were locked in a desperate struggle. Old as he was, he still possessed a strength nearly equal to mine and he had the added advantage of calm self-possession.
“Closer and closer he forced me to the glass coffin. A few moments more and my ashes would join those of the girl I had loved. I stumbled against the tabourette, and my fingers closed over the jar of ashes. With one, last, superhuman effort, I raised it high above my head, and brought it down with crushing force upon the skull of my antagonist! His arm relaxed, his limp form dropped in a senseless heap to the floor.
“Still acting upon impulse, I raised the silent form of the Professor and carefully, lest I should spill some of it on the floor, lowered the body into the casket of death!
“A moment, and it was over. Professor and liquid, both, were gone, and in their place was a little pile of soft, white ashes!
“As I gazed at my handiwork the brainstorm passed away, and I came face to face with the cold, hard truth that I had killed a fellow-being. An unnatural calm possessed me. I knew that there was not a single shred of evidence against me, barring the fact that I was the last one known to be alone with the Professor. Nothing remained but ashes!
“I put on my hat and coat, told the butler that the Professor had left word he was not to be disturbed, and that I was going out for the evening. Once outside, all my self-possession vanished. My nerves were shot to pieces. I don’t know where I went—only that I wandered aimlessly, here and there, until I found myself outside your apartment just a little while ago.
“Prague, I felt as if I must talk with someone; that I must unburden my tortured mind. I knew that I could trust you, old pal, so I’ve told you the whole story. Here I am—do with me as you will. Life holds nothing more for me, now that—Marjorie—is gone!”
Bruce’s voice trembled with emotion and broke as he mentioned the name of the girl he loved.
I leaned across the table, and gazed searchingly into the eyes of the abject figure that slouched dejectedly in the big chair. Then I rose, put on my hat and coat, crossed to Bruce, who had buried his head in his hands, and was shaking with silent sobs.
“Bruce!”
Malcolm Bruce raised his eyes.
“Bruce, listen to me. Are you sure Marjorie Purdy is dead?”
“Am I sure that—” His eyes widened at the suggestion, and he sat erect with a sudden start.
“Exactly,” I went on. “Are you positive that the ashes in that jar were the ashes of Marjorie Purdy?”
“Why—I—see here, Prague! What are you driving at?”
“Then you’re not sure. You saw the girl’s hat and coat in that chair, and in your state of mind you jumped at conclusions. ‘The ashes must be those of the missing girl. . . . The Professor must have made away with her. . . .’ and all that. Come now, did Van Allister tell you anything—”
“I don’t know what he said. I tell you I went berserk—mad!”
“Then you come along with me. If she’s not dead, she must be somewhere in that house, and if she is there, we’re going to find her!”
On the street we hailed a taxi, and in a few moments the butler admitted us to Van Allister’s home. Bruce let us into the laboratory with his key. The door of the workshop was still ajar.
My eyes swept the room in a comprehensive survey. At the left over near the window, was a closed door. I strode across the room and tried the knob, but it refused to yield.
“Where does that lead?”
“Just an anteroom, where the Professor keeps his apparatus.”
“All the same, that door’s coming open,” I returned, grimly. Stepping back a pace or two, I planted a well-directed kick upon the door. Another, and still another, and the frame-work around the lock gave way.
“Bruce, with an inarticulate cry, sped across the room to a huge mahogany chest. He selected one of the keys on his ring, inserted it in the lock, and flung back the cover with trembling hands.
“Here she is, Prague—quick! Get her out where there’s air!”
Together we bore the limp figure of the girl into the laboratory. Bruce hastily mixed a concoction which he forced between her lips. A second dose, and her eyes slowly opened.
Her bewildered glance traveled around the room, at last resting on Bruce, and her eyes lighted with sudden, happy recognition. Later, after the first few moments of reunion, the girl told us her story:
“After Malcolm went out, this afternoon, the Professor sent word to me to come into the workshop. As he often summoned me to do some errand or other, I thought nothing of it, and to save time, took my hat and coat along. He closed the door of the little room, and, without warning, attacked me from behind. He overpowered me, tied me hand and foot. It was needless to gag me. As you know, the laboratory is absolutely sound-proof.
“Then he produced a huge Newfoundland dog he had secured from somewhere or other, reduced it to ashes before my very eyes, and put the ashes in a glass jar that was on a tabourette in the workshop.
“He went into the anteroom and, from the chest where you found me, took out the glass casket. At least, it seemed a casket to my terror-stricken eyes! He mixed enough of his horrible liquid to fill it almost to the brim.
“Then he told me that but one thing remained. That was—to perform the experiment upon a human being!” She shuddered at the recollection. “He dilated at length upon what a privilege it would be for anyone to sacrifice his life in such a manner, for such a cause. Then he calmly informed me that he had selected you as the subject of his experiment, and that I was to play the role of witness! I fainted.
“The Professor must have feared some sort of intrusion, for the next I remember is waking inside the chest where you discovered me. It was stifling! Every breath I took came harder and harder. I thought of you, Malcolm—thought of the wonderful, happy hours we had spent together the last few days. I wondered what I would do when you were gone! I even prayed that he would kill me, too! My throat grew parched and dry—everything went black before my eyes.
“Next I opened them to find myself here—with you, Malcolm,” her voice sank to a hoarse, nervous whisper. “Where—where is the Professor?”
Bruce silently led her into the workshop. She shivered as the coffin of glass came within her range of vision. Still silently, he crossed directly to the casket, and, taking up a handful of the soft, white ashes, let them sift slowly through his fingers!
Translation - Norwegian “Hei, Bruce. Har ikke sett deg på en evighet. Kom inn.”
Jeg slengte opp døren og han fulgte meg inn i rommet. Den knoklete, utiltalende figuren hans slapp seg lutende og ubekvemt ned i stolen som jeg anviste ham til, og han tvinnet hatten sin mellom nervøse fingre. De dyptliggende øynene hans ga ham et engstelig, jaget uttrykk, og han kastet stjålne blikk rundt omkring seg i rommet, som om han lette etter noe skjult som skulle kaste seg uventet på ham. Ansiktet hans var hulkinnet og fargeløst. Munnvikene hans gjorde krampaktige rykninger.
“Hva er i veien, gamle mann? Du ser ut som om du har sett et gjenferd. Friskt mot!” Jeg krysset over til bufféen, og skjenket et lite glass vin fra karaffelen. “Drikk dette!”
Han styrtet drikken med en hastig slurk, og begynte å leke med hatten sin igjen.
“Takk, Prague. Jeg føler meg ikke helt som meg selv i kveld.”
“Det synes på deg, også! Hva er i veien?”
Malcolm Bruce rørte engstelig på seg i stolen.
Jeg øynet ham i stillhet i et øyeblikk, og lurte fælt på hva som kunne påvirke mannen så sterkt. Jeg kjente Bruce som en mann med stødige nerver og en beintøff viljestyrke. Å se ham så synlig opprørt var i seg selv uvanlig. Jeg sendte ham noen sigarer, og han plukket ut én automatisk.
Det var ikke før den andre sigaren hadde blitt påtent at Bruce brøt stillheten. Nervøsiteten hans var tydeligvis borte. Atter en gang var han den dominerende, selvstendige figuren jeg kjente fra før.
“Prague,” startet han, “Jeg har nettopp vært gjennom den mest djevelske, grusomme opplevelsen som noen gang har rammet en mann. Jeg vet ikke om jeg våger å fortelle det eller ei, av frykt for at du vil tro meg ravende gal, og jeg ville ikke ha klandret deg om du gjorde det! Men det er sant, hvert eneste ord!”
Han tok en pause, på dramatisk vis, og blåste noen ringer av røyk i luften.
Jeg ga ham et smil. Jeg hadde hørt mange forunderlige fortellinger rundt dette samme bordet. Det må ha vært et eller annet trekk ved personligheten min som virket ansporende til tillit, for jeg hadde blitt fortalt historier som noen menn ville gitt flere år av sine liv for å få høre. Likevel, til tross for kjærligheten min til det bisarre og farlige, og lengselen min til å utforske fjerne, ukjente land, hadde jeg blitt dømt til et liv av prosaiske, hverdagslige og begivenhetsløse forretninger.
“Du har ikke tilfeldigvis hørt om professor Van Allister?” spurte Bruce.
“Du mener ikke Arthur Van Allister, vel?”
“Jo, akkurat! Så du kjenner ham?”
“Det vil jeg påstå! Kjent ham i mange år. Helt siden han gikk av som kjemiprofessor ved universitetet slik at han kunne ha mer tid til eksperimentene sine. Ja, jeg hjalp ham til og med å velge plantegningene for det lydtette laboratoriet hans på den øverste etasjen i hjemmet hans. Etterpå ble han så opptatt med de forvirrende eksperimentene sine at han ikke klarte å finne tid til å være kameratslig lenger!”
“Du husker kanskje, Prague, at når vi var på universitetet sammen så pleide jeg å fuske litt med kjemi?”
Jeg nikket, og Bruce fortsatte:
“For rundt fire måneder siden befant jeg meg uten jobb. Van Allister averterte etter en assistent og jeg besvarte. Han husket meg fra dagene på universitetet, og jeg klarte å overbevise ham om at jeg visste nok om kjemi til å berettige en prøvetid.
“Han hadde en ung dame som utførte sekretærarbeid, en frøken Marjorie Purdy. Hun var av den detaljstyrte sorten, og like pen som hun var effektiv. Hun hadde hjulpet Van Allister en stund i laboratoriet hans, og jeg lærte raskt at hun hadde en genuin interesse i å vrimle rundt og gjøre hennes egne eksperimenter. Ja, hun brukte nesten all fritiden sin med oss i laboratoriet.
“Det var bare naturlig at et slikt selskap skulle resultere i et nært vennskap, og det tok ikke lang tid før jeg begynte å være avhengig av hennes hjelp med vanskelige eksperimenter når professoren var travelt opptatt. Det var ingenting som satte henne fast. Den jenta trakk til kjemi som en and trekker til vann!
“For rundt to måneder siden satt Van Allister opp en skillevegg i laboratoriet, og lagde et separat verksted for seg selv. Han fortalte oss at han var i ferd med å starte en serie av eksperimenter som, hvis vellykket, ville gi ham evinnelig berømmelse. Han avslo blankt å gjøre oss til fagfeller på noen som helst måte.
“Fra den tiden og utover ble jeg og frøken Purdy overlatt til oss selv mer og mer. I flere dager i strekk ville professoren trekke seg tilbake til verkstedet sitt, noen ganger uten å møte opp til måltidet sitt en gang.
“Det betydde også at vi hadde mer fritid til rådighet. Vennskapet vårt modnet. Jeg fornemmet en økende beundring for den nette, unge kvinnen som virket å være veldig fornøyd med å virre rundt illeluktende flasker og klissete rot, kledd i hvitt fra topp til tå, til og med gummihanskene hun hadde på seg.
“I forgårs inviterte Van Allister oss inn til verkstedet hans.
“’Jeg har endelig lyktes,’ annonserte han, mens han holdt opp for vår undersøkelse en liten flaske som inneholdt en fargeløs væske. ‘Jeg holder her i mine hender det som vil kvalifisere som den største kjemiske oppdagelsen noensinne. Jeg skal bevise virkningen dens rett foran øynene deres. Bruce, kan du bringe meg en av de kaninene, er du snill?’
“Jeg gikk inn i det andre rommet og brakte ham en av kaninene som vi tok vare på sammen med noen marsvin, for eksperimentelle formål.
“Han la det lille dyret i en liten glassboks som var akkurat stor nok til å romme det, og lukket dekselet. Deretter plasserte han en glasstrakt i et hull på toppen av boksen, og vi trakk nærmere for å bevitne eksperimentet.
“Han løsnet korken til flasken og hevet den over kaninens fengsel.
“’Nå for å bevise om ukene mine med anstrengelse har resultert i suksess eller fiasko!’
“Sakte og metodisk tømte han flaskens innhold inn i trakten, og vi iakttok mens det rant inn i seksjonen med det forskrekkede dyret.
“Frøken Purdy utstøtte et undertrykt skrik, og jeg gned meg i øynene for å forsikre meg om at de ikke narret meg. For i kassen hvor der bare for et øyeblikk tidligere hadde vært en levende, skrekkslagen kanin, var der nå intet mer enn en liten dynge med myk, hvit aske!
“Professor Van Allister vendte seg mot oss med et utseende preget av høyeste tilfredshet. Ansiktet hans utstrålte en demonisk fryd og øynene hans var opplyste med et merkelig, forrykt glimt. Da han talte tok stemmen hans en tone av beherskelse.
“’Bruce ... du også, frøken Purdy. Det har vært deres privilegium å være vitne til det første vellykkede eksperimentet av et preparat som vil revolusjonere verden. Preparatet vil øyeblikkelig redusere alt den kommer i kontakt med til en fin aske, bortsett fra glass! Bare tenk hva dette betyr. En hær utrustet med glassbomber fylt med sammensetningen min kunne ha tilintetgjort verden! Tre, metall, stein, murstein, alt feid bort foran dem, uten å legge fra seg mer spor enn kaninen som jeg nettopp har eksperimentert på. Kun en liten dynge med myk, hvit aske!’
“Jeg gløttet bort på frøken Purdy. Fjeset hennes var like blekt som forkleet hun hadde på seg.
“Vi øynet Van Allister mens han overførte alt som var igjen av kaninen til en liten flaske som han sirlig merket med en etikett. Jeg erkjenner at jeg selv kjente et åndelig grøss innen han sendte meg vekk, og vi forlot ham alene bak de tett lukkede dørene til verkstedet hans.
“Da vi var trygt ute, ga nervene til frøken Purdy fullstendig etter. Hun sjanglet over, og ville ha falt om hadde jeg ikke fanget henne i armene mine.
“Følelsen av den myke kroppen hennes som ga etter mot min egen var det siste strået. Jeg kastet klokskap for alle vinder og krystet henne tett mot brystet mitt. Kyss etter kyss presset jeg mot de fulle, røde leppene hennes, til øynene hennes åpnet seg og jeg så kjærlighetslykken reflektert i dem.
“Etter en deilig evighet kom vi tilbake på jorden igjen, lenge nok til å innse at laboratoriet ikke var noen plass for slike lidenskapelige fremvisninger. Van Allister kunne ha dukket opp når som helst fra tilfluktsstedet hans, og hvis han hadde oppdaget våre kjærtegn i hans rådende sinnstilstand, hadde vi ikke våget å forestille oss hva som kunne ha hendt.
“For resten av dagen var jeg som en mann i en drøm. Det er et under for meg at jeg lyktes i å oppnå noe som helst. Kroppen min var nesten en mekanisme, en veløvd maskin som virret rundt med sine fastsatte oppgaver, mens tankene mine svevet vekk til fjerntliggende riker av herlige dagdrømmer.
“Marjorie holdt seg opptatt med sekretærarbeidet sitt for resten av dagen, og jeg så henne ikke en eneste gang før oppgavene mine i laboratoriet var ferdige.
“Den kvelden ga vi oss hen til fornøyelsene av vår nyoppdagede lykke. Prague, jeg vil huske den kvelden så lenge jeg lever! Det lykkeligste øyeblikket jeg noensinne har erfart var når Marjorie Purdy lovet å bli min hustru.
“I går var enda en dag med ublandet lykksalighet. Hele dagen lang jobbet jeg og elsklingen min side om side. Deretter etterfulgt av nok en kveld med elskov. Hvis du aldri har vært forelsket i verdens eneste jente, Prague, kan du ikke forstå den deliriske gleden som kommer bare fra selve tanken om henne! Og Marjorie gjengjeldte hengivenheten min hundre ganger over. Hun ga seg selv uforbeholdent til meg.
“Rundt omtrent middag, i dag, trengte jeg noe for å fullføre et eksperiment, så jeg vandret over til apoteket for å anskaffe det.
“Når jeg kom tilbake fant jeg ikke Marjorie. Jeg lette etter hatten og frakken hennes, og de var borte. Professoren hadde ikke vist seg siden eksperimentet hans med kaninen, og han hadde låst seg inne på verkstedet hans.
“Jeg spurte tjenerne, men ingen av dem hadde sett henne forlate huset, og hun hadde heller ikke lagt igjen noen beskjed til meg.
“Mens ettermiddagen lakket og led ble jeg mer og mer frenetisk. Kvelden kom, og det var fremdeles ingen tegn til den kjære lille jenta mi.
“Alle tanker om arbeid ble glemt. Jeg skrittet rastløst rundt rommet mitt som en løve i bur. Hvert ring fra telefonen eller klang fra dørklokken støttet opp om mitt svinnende håp om noen ord fra henne, men hver gang endte i skuffelse. Hvert minutt virket som en time, hver time en evighet!
“Herregud, Prague! Du kan ikke forestille deg hvor mye jeg vansmektet! Fra den fullkomne kjærlighets høyder stupte jeg mentalt til våndens mørkeste dybder. Jeg fremkalte visjoner hvor alle slags fryktelige skjebner hadde inntruffet henne. Fremdeles hørte jeg ikke et eneste ord.
“Det virket for meg som om jeg hadde levd en hel levetid, men uret mitt viste meg at klokken bare var halv åtte da butleren fortalte meg at Van Allister ønsket meg i laboratoriet hans.
“Jeg var ikke i humør for eksperimenter, men så lenge jeg oppholdt meg under taket hans så var han herren min, og det var opp til meg å adlyde.
“Professoren var i verkstedet has, døren var litt på gløtt. Han ba meg lukke døren til laboratoriet og møte ham i det lille rommet.
“I min daværende sinnstilstand fotograferte hjernen min hver eneste detalj av skueplassen som øynene mine iakttok. I midten av rommet, på et bord med en overflate av marmor, stod en glasskasse med omtrent samme størrelse og form som en kiste. Den var fylt, nesten til kanten, med den samme fargeløse væsken som den lille flasken hadde inneholdt bare to dager før.
“Til venstre, på et lite glassbord, stod en nylig merket glasskrukke. Jeg klarte ikke å undertrykke et ufrivillig grøss da jeg innså at den var fylt med myke, hvite asker. Da så jeg noe som nesten stoppet hjertet mitt fra å slå!
“På en stol, i det fjerne hjørnet av verkstedet, lå hatten og frakken til jenta som hadde forpliktet sitt liv til meg, jenta som jeg hadde sverget å verdsette og beskytte mens livet skulle vare!
“Sansene mine ble numne, sjelen min overfylt av skrekk da forståelsen plutselig demret i meg. Det kunne bare være en forklaring. Askene i den krukken var askene av Marjorie Purdy!
“Verden stod stille i et langt, grusomt øyeblikk, og deretter ble jeg gal. Riv ruskende gal.
“Det neste jeg kan erindre er at professoren og jeg var låst i et desperat klammeri. Gammel som han var, hadde han fremdeles en styrke som var nesten lik min egen, og han hadde fordelen med å besitte en rolig selvbeherskelse.
“Nærmere og nærmere tvang han meg mot glasskisten. Noen få øyeblikk til og askene mine ville ha føyet seg sammen med dem av jenta som jeg hadde elsket. Jeg snublet mot det lille bordet, og fingrene mine viklet seg rundt krukken med askene. Med en siste, overmenneskelig anstrengelse, løftet jeg den langt over hodet mitt, og brakte den ned med knusende styrke over motstanderen min sin hodeskalle. Armen hans løsnet grepet sitt og den slappe formen hans falt ned i en bevisstløs haug over golvet.
“Jeg handlet fremdeles på impuls, så jeg reiste professorens stille kropp og varsomt, slik at det ikke skulle søles noe av det på golvet, senket kroppen hans inn i den kisten av død.
“Et øyeblikk, og det var over. Både professor og væske var borte, og i deres sted var en liten haug med myk, hvit aske!
“Mens jeg skuet ut over håndverket mitt forlot sinnsopprøret meg og jeg kom ansikt til ansikt med den kalde, harde sannhetene om at jeg hadde drept et medmenneske. En unaturlig ro satte klørne i meg. Jeg visste at det ikke fantes et eneste snev av bevis mot meg, unntatt det faktumet at jeg var den siste som hadde vært alene med professoren. Det eneste som var igjen var asker!
“Jeg tok på meg hatten og frakken min, fortalte hovmesteren at professoren hadde bedt om å ikke bli forstyrret, og at jeg skulle ut for kvelden. Da jeg omsider var ute, forsvant all selvbeherskelsen min. Nervene mine var revet i fillebiter. Jeg vet ikke hvor jeg dro, bare at jeg vandret målløst her og der, til jeg plutselig befant meg selv utenfor leiligheten din for bare en stund siden.
“Prague, jeg følte at jeg måtte prate med noen, at jeg måtte avlaste mitt plagede sinn. Jeg visste at jeg kunne stole på deg, gamle venn, så jeg har fortalt deg hele historien. Her er jeg, så gjør med meg som du vil. Livet inneholder ingenting mer for meg, nå som Marjorie er borte.
Stemmen til Bruce skalv av følelser og brast da han nevnte navnet på jenta han elsket.
Jeg lente meg over bordet og stirret søkende inn i øynene på den stakkarslige figuren som hang lutende og mismodig i den store stolen. Deretter reiste jeg meg, kledde på meg hatten og frakken min, og krysset over til Bruce som hadde begravd hodet sitt i hendene hans og skalv under lavmælte hulk.
“Bruce!”
Malcolm Bruce hevet øynene sine.
“Bruce, hør på meg. Er du sikker på at Marjorie Purdy er død?”
“Jeg er sikker på at ...” Øynene hans spilte opp ved antydningen, og han kviknet til med et støkk.
“Nettopp,” fortsatte jeg. “Er du overbevist om at askene i den krukken var askene av Marjorie Purdy?”
“Hvorfor ... Jeg ... Hør her, Prague! Hva er det du prøver å si?”
“Så du er ikke sikker. Du så jentas hatt og frakk i den stolen, og i din sinnstilstand trakk du konklusjoner. At askene måtte være av den savnede jenta. . . . At professoren måtte ha tatt seg av henne. . . .’ og alt det der. Kom igjen, fortalte Van Allister deg noe?”
“Jeg vet ikke hva han sa. Som sagt, jeg gikk berserk, fullstendig gal!”
“Da må du følge etter meg. Hvis hun ikke er død så må hun være en eller annen plass i det huset, og hvis hun er der så skal vi finne henne!”
Vi praiet en drosje nede på gaten, og innen noen minutter slapp butleren oss inn i Van Allisters hus. Bruce fikk oss inn i laboratoriet med nøkkelen hans. Døren til verkstedet stod fortsatt på gløtt.
Øynene mine sveipte over rommet i en grundig undersøkelse. På venstre side, nært vinduet, var en lukket dør. Jeg skred over rommet og prøvde klinken, men den nektet å gi etter.
“Hvor fører denne hen?”
“Bare et forværelse hvor professoren oppbevarer apparatene sine.”
“Det får så være, den døren skal opp,” svarte jeg, tungsindig. Med noen få skritt bakover, plantet jeg et velplassert spark mot døren. Ett til, og enda ett, og rammeverket rundt låsen ga etter.
“Bruce, med et utydelig rop, skyndte seg over rommet til en stor kiste av mahogni. Han valgte en av nøklene fra nøkkelringen hans, satte den i låsen, og kastet av lokket med skjelvende hender.
“Her er hun, Prague, kom igjen! Få henne ut hvor det er luft!”
Sammen bar vi den slappe jentekroppen inn i laboratoriet. Bruce blandet i all hastverk en sammensetning som han tvang mellom leppene hennes. En dose til, og øynene hennes åpnet seg langsomt.
Hennes forfjamsede blikk for gjennom rommet og landet omsider på Bruce, og øynene hennes lyste brått opp av gledelig gjenkjennelse. Senere, etter de første par øyeblikkene med gjenforening, fortalte jenta oss historien hennes.
“Etter at Malcolm hadde dratt, i dag ettermiddag, ba professoren meg om å komme inn i verkstedet hans. Siden han ofte tilkalte meg til å utføre et eller annet ærend, tenkte jeg ikke stort over det, og for å spare tid så tok jeg med meg hatten og frakken min. Han lukket døren til det lille rommet, og uten forvarsel, overfalt han meg bakfra. Han overmannet meg og bandt både hendene mine og føttene mine. Han trengte ikke å kneble meg. Som du vet så er laboratoriet fullstendig lydtett.
“Deretter fant han frem en Newfoundlandshund som han hadde skaffet fra et eller annet sted, reduserte den til asker rett fremfor øynene mine, og stappet askene i en glasskrukke som stod på et lite bord her i verkstedet.
“Han forsvant inn i forværelset og tok ut fra kisten hvor dere fant meg, en glasskiste. Det virket i hvert fall som en kiste i mine skrekkslagne øyne! Han blandet sammen nok av den heslige væsken hans og fylte kisten nærmest til randen.
“Så fortalte han meg at det kun gjenstod én ting. Det var å utføre eksperimentet på et menneske!” Hun grøsset over erindringen. “Han utbredte seg i lange baner over hvilket privilegium det ville vært for hvem som helst å ofre seg slik, for en slik sak. Deretter informerte han meg sindig at han hadde valgt deg som forsøksperson for eksperimentet hans, og at jeg skulle være vitne! Jeg besvimte.
“Professoren må ha fryktet en eller annen form for forstyrrelse, for det neste jeg husker er å våkne inni denne kisten hvor dere fant meg. Det var kvelende! Hvert åndedrag ble vanskeligere og vanskeligere. Jeg tenkte på deg, Malcolm. Jeg tenkte på de vidunderlige, lykkelige timene vi har tilbrakt sammen de siste dagene. Jeg undret over hva jeg ville gjort når du var borte! Jeg ba til og med om at han skulle drepe meg òg! Halsen min ble tørr, og alt svartnet fremfor øynene mine.
“Deretter åpnet jeg dem og befant meg selv her, med deg, Malcolm,” stemmen hennes sank til et hest og nervøst hvisk. “Hvor ... Hvor er professoren?”
Bruce ledet henne stille inn til verkstedet. Hun skalv idet likkisten av glass kom innenfor synsfeltet hennes. Fremdeles stille, krysset Bruce direkte over til kisten, tok opp en håndfull av den myke, hvite asken og lot den sile langsomt gjennom fingrene hans!
More
Less
Translation education
Master's degree - Dublin City University
Experience
Years of experience: 1. Registered at ProZ.com: Jan 2022. Became a member: Aug 2023.
Learn more about additional services I can provide my clients
Meet new end/direct clients
Network with other language professionals
Get help with terminology and resources
Learn more about translation / improve my skills
Get help on technical issues / improve my technical skills
Stay up to date on what is happening in the language industry
Bio
Name:Anders Lynghaug Haugen
Nationality:Norwegian
Native Language:Norwegian (Bokmål)
Language Pairs
English to Norwegian (Bokmål)
French to Norwegian (Bokmål)
Personal Background
My name is Anders Haugen. I'm 30 years old and I'm a Norwegian citizen. I've had a longstanding love for languages for as long as I can remember, and these were the subjects I excelled at most in school. This lead me to do a Bachelor's Degree in linguistics at the Norwegian University of Science and Technology (NTNU) in Trondheim, Norway.
As part of my degree I gain a deep understanding of languages, having modules such as phonology, syntax, semantics, pragmatics and phonetics. My minor subject was Swahili, where I had an introduction to the Swahili language, as well as the Swahili history and culture.
After University I held a job as a bartender/waiter for eight years. I learned a lot about customer service throughout this time, as well as working well in teams, especially during stressful working hours. The bar I worked at specialized on whisky and aquavit, so I have extensive knowledge of these types of spirits (Especially whisky). I also have a good knowledge of wine and beer as well. I worked with and met many chefs in the industry as well and gained extensive knowledge in food as well.
During this time I also took on a One-year Programme in French at the same university as my Bachelor's Degree. I had already had French at the Norwegian equivalent of high school, and my goal with this year was to hone my skills in French and use it to gain access to a potential degree in translation.
This worked out and I was accepted into a Post-graduate Degree in Translation Studies at Dublin City University. I had already learned a few basics to the craft before heading in, but at the university I had extensive training with CAT-tools, and I have gained decent knowledge with quite a few. I consider Trados my main tool.
As a part of this degree, I had French as a working language, where I had two modules for translating French: Economics and Technical.
My native language is Norwegian (Bokmål) and as a translator I work with English and French as source languages.
Fields of Interest
I'm an avid gamer and would love to work with anything relating to video games.
I read a lot of books, mostly fiction and many genres, but I love the fantasy genre.
I watch a ton of movies and TV-shows in just about every genre.
I've always loved geography, and I'm pretty good at countries' flags, languages and demographics.
I've got a decent knowledge of history, and I love reading about it.
I also enjoy cooking, and I'm very interested in the culinary cultures of different countries and people.
Professional Experience
During my Post-graduate Degree in Translation Studies I had a module called Simulated Translation Bureau where we made faux companies that had to get clients and work on their projects. For this module, I translated a medical journal, subtitled a series of YouTube videos, translated a dataset on cyber-bullying and I translated a Wikipedia-page.
I have submitted proposals for Norwegian translations on Valve's Crowdin Server for a little over a year now on a voluntary basis. Mostly for the video games Counter Strike: Global Offensive and Dota 2.
Although my professional experience is limited at this point, I am passionate about my love of languages and I can promise that I will endeavor to produce flawless translations that will meet your needs and preferences.
Cost
The fee for my service is agreed with each client according to their needs and
expectations.
Final words
Please feel free to contact me if you would like to work with me. I'm incredibly excited for new opportunities and challenges.
Keywords: norwegian, norsk, bokmål, english, french, translation, transcreation, localization, subtitling, proofreading. See more.norwegian, norsk, bokmål, english, french, translation, transcreation, localization, subtitling, proofreading, mtpe, video games, games, tv shows, movies, literature, books, linguistics. See less.
Member since Aug '23
Portfolio